NY BOK - MED KRITISK FOKUS PÅ ARBEIDERPARTIETS HISTORIE OG IDEOLOGI.
Bestill boken hos Norges raskeste netthandel her:
Har du en fornemmelse av at elite-tendensene i Arbeiderpartiet og omkringliggende landskap stadig øker på? Faren for at Arbeiderparti-staten på denne måten har skapt en slags standard og etikette som senere regjeringer og statsministre kan bli fristet til å kopiere, er reell nok. Dersom en ikke tar et kritisk oppgjør med elite-tendensene, samt modellmakten og definisjonsmakten som fulgte med - øker faren for gjentagelser, hevder forfatteren av boken: Fortsatt vil det nemlig være mennesker som entrer topp-politikken med så sterke maktpolitiske ambisjoner at det tangerer en smertegrense, med tanke på at det dreier seg om folkevalgte som skal representere og speile det folket som har valgt dem. Boken "Når ideologien blender" fremstiller på en folkelig og forståelig måte hovedtrekk innen sosialismen som ideologi, og slik dette har avspeilet seg i Arbeiderpartiet opp gjennom årene. For å gi en forklaringsmodell til definisjonsmakten oppe i dette, har Roy Vega brukt sosiologen Stein Bråtens definisjon av modellmakt:
Arbeiderpartiet har en strevsom ideologisk og politisk ballast, med den doktrinære sosialismen gjennom hele sitt fundament, og samtidig i rammen. Hvordan distansere seg fra sine egne røtter? På den ene siden synes partiet å ha gått helt tom for arbeidere i bevegelse på vei mot et ikke så klart uttalt målområde - den sosialistiske hverdagen. Siden målstyringen ikke er spesielt åpent kommunisert og målet ikke klart uttalt, øker avstanden til vanlige folk på, der en smattende "Indre-Oslo-kultur" opptar stadig større deler av det maktlojale bildet. Politisk og ideologisk er det selvsagt meget bekvemt, dersom en til enhver tid samtidig sørger for å ha tilstrekkelig med venner i sentrale medier, i NRK, NTB, Amedia, TV2 og så videre.
Et storvokst og kostbart byråkrati og embetsverk og ikke minst store, mektige og mer eller mindre ideologisk enøyde fagforeninger - som i tidens fylde langt på vei har smeltet sammen med Arbeiderpartiet - kjører stort sett i samme spor som tidligere, lenge etter et regjeringsskifte. Vi kan liksom se for oss det planmessige streikespøkelset lade opp til neste valgrunde i et kommunevalg, opp mot et topp-punkt våren 2017 - da det er stortingsvalg. Hvordan er det med pulsen i demokratiet i forhold til dette, dersom vi samtidig anskueliggjør spektakulære medienettverk?
Nye politikere, nye ansikter, nye stortingsrepresentanter og nye regjeringer - kan videreføre usunne elite-kulturer, rett og slett fordi de tror det skal være slik å være politiker. Ingen husker tiden da trauste Trygve Bratteli var statsminister. I Nils Kjærs skuespill, "Det lykkelige valg", sier hovedpersonen Celius om Stortinget: "Der er det godt at sidde!"
Er vi i Norge også i ferd med å komme dit at vi ikke lenger hører forskjell på politikere som snakker? I Roy Vegas bok, som i sin helhet tar for seg Arbeiderpartiets ideologiske linje gjennom Norgeshistorien, er sosiolog Stein Bråtens modellmakt-definisjon tatt i bruk, også for å få et bilde av den samtidige, sterke definisjonsmakten som er nært knyttet til nevnte elite-fenomen. Lojale medienettverk og Arbeiderparti-tilknyttede fagforeninger (med elitepreg) gjør dette mulig.
I dette kritiske bildet har Arbeiderparti-staten vist tegn på å tilranet seg ord og begreper og gjort dem til sine egne, samtidig som åpne og kritiske diskusjoner har uteblitt. Modellmakten har rådet. Hva har skjedd med dete partiet som har hatt så mange trauste ledere med begge bena på jorden? Hva stoppet opp etter profiler som Trygve Bratteli, Rolf Hansen og Odvar Nordli?
INNHOLDET I BOKEN
Del 1 - Ideologien - sosialismen og doktrinen
Karl Marx utviklet sitt sosialistiske prosjekt i en tid da folk flokket seg i fabrikker og gruveganger, med alle de sosiale utfordringer som fulgte med omveltningene under industrialiseringen i Europa. Marx var slett ikke alene om å fokusere folks arbeidsvilgår. Men han var blant dem som gikk lengst i å utvikle en hel resept og doktrine for samfunnsomveltning der "arbeiderne" snart ble gjort til viktige redskap, før fagforeninger, parti, stat og media smeltet sammen under en ny elite, som i sin maktpolitiske råskap overgikk alt det den mest kyniske kapitalist kunne klare å spekulere ut.
Lenins kupp i Russland i 1917 kom som det mest konkrete og tydeligste uttrykket for revolten Marx beskrev. Etter kort tid var det klart at sosialismen skulle introduseres gjennom voldsbruk og massiv undertrykking, der titusener døde i tvangskollektivisering og i konsentrasjonsleire. Sosialistisk praksis har senere hatt preg av elitedyrking, statsforherligelse, sentralisering og mangelfull respekt og undertrykking av politisk opposisjon. Den kommunistiske Internasjonale (Komintern) fikk sin base i Moskva, der en hel serie frontorganisasjoner og nettverk ut til en rekke land ble bygd ut. Det norske Arbeiderpartiet kom tidlig inn som medlem av Komintern.
"Når ideologien blender" gir et kritisk perspektiv på marxismen, som autoritær, doktrinær og metafysisk teori, preget av religiøsitet, evne og vilje til å ekskludere andre alternative samfunnsteorier og - med dette - legitimere politisk undertrykking og politisk vold der det defineres som nødvendig.
Videre om fraværet av positive eksempler fra politisk praksis: Etter hvert som sosialismen utviklet seg til totalitære terror-regimer på flere kontinenter, og tilhengerne gikk tom for gode eksempler - måtte edsvorne sosialister stålsette seg i et stadig mer religiøst preget perspektiv: En måtte ha sterk tro for å holde fast ved dette konseptet inn mot tusenårsskiftet.
Denne delen handler også om Arbeiderpartiets ideologiske reise gjennom Den kommunistiske Internasjonale (Komintern) til mellomkrigstid og importert planøkonomi fra Stalin. Norge var praktisk talt alene om å kjøre slike stive, økonomiske modeller i det frie Vest-Europa etter krigen.
Molotov-Ribbentrop-avtalen i 1939 sikret Stalin og Hitler en unik allianse som muliggjorde delvis samordnet tysk og russisk angrep på Polen og deling av landet. Samtidig ble andre verdenskrig utløst. Arbeiderpartiet som satt i regjeringsposisjon her hjemme i de dramatiske månedene og dagene før 9. april 1940 var som handlingslammet. Ignoreringen av alle varsler om et forestående angrep fra Hitler-Tyskland tilhører fortsatt en av krigens store mysterier.
Del 2 - 1940
Alliansen mellom Stalin og Hitler, Ribbentrop-Molotov-pakten - 1939-1941passiviserte Stalins tilhengere. "Dette er kapitalistenes krig" het det i kommunistisk propaganda, med sterk appell til lydhøre sosialister og passifister.
En rekke varsler om forestående invasjon i Norge i 1940 ble underslått og ignorerte, og ble heller ikke kommunisert til Stortinget. Handlingslammelse, statsminister Nygaardsvolds sammenbrudd på Hamar, manglende beredskap og stor knapphet på forsvarsstyrker, sterkt forsinket mobilisering, feil mobiliseringsordre, om den sterkt improviserte, men suksessrike senkingen av krigsskipet Blucher i Drøbaksundet, om Høyre-mannen Carl Joachim Hambros heltemodige redningsaksjon for å redde kongehus, regjering og Stortinget ut av Oslo - og om meget improvisert, men imponerende blokkering av tysk spesialstyrke på Midtskogen ved Elverum, der landets ledelse befant seg.
Del 3 - Sosialistisk etterkrigstid
Arbeiderpartiet tilbake i regjeringsposisjon i 1945. Etterkrigstid og fortsatt planøkonomi etter Stalins modeller. Ragnar Frisch som håndplukket sjefsøkonom og kommunist, bak hele oppsettet for nasjonalregnskapet. Statlig industrialisering. Mo i Rana: Det store, sosialistiske utstillingsvinduet som ble knust fra innsiden.
Med KGB som barnevakt hjemme hos statsminister Gerhardsen, med forsettelse i utenriksdepartementets avdelinger, (Data fra Mitrokhin-arkivet m.m.). Arbeiderpartiet inn i dobbeltspor med intrigemaker Einar Førde som ny sjefsideolog ved inngangen til 1980-årene. Markedsteknokratisk fasadebygging og fortsatt sosialistisk prosessorientering under overflaten. Oljen som reddet Arbeiderpartiets haltende økonomistyring gjennom 1970-årene. Restaureringsprosjektene som "Det norske huset", miljø-kampanje, multikultur-doktrine og sinnrik mediestrategi inn over tusenårsskiftet.
Del 4 - Den lange Arafat-epoken
Historien om den ideologisk ladede og uforbeholdne støtten til den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, fra 1971, da palestinsk terrorisme akselerte kraftig over landegrensene, og PLO dannet skole for flykapringer i internasjonalt luftrom, samtidig som terrorister fra en rekke land fikk spesialtrening i PLOs leire. Videre om PLOs indre struktur, totalitære komponenter hentet fra kommunisme, islamisme og ultranasjonalisme, modellering av frigjøringsbevegelser i internasjonale frontorganisasjoner, om kald krig og dunkle geopolitisk rammeverk, delegitimering av jødisk identitet, historie og rettigheter, norske kommunister på terrortrening, den fortsatte kontakten med verdens mest kjente terrorister, Oslo-prosessen, hjemlig ideologisk rammeverk, FAFO og Oslo-avtalen i fortsatt modellmakt-perspektiv. Mitrokhin-arkivet (KGB-arkiv) m.m. avslører føringer fra Moskva i PLOs og det norske utenriksdepartementets sekretariater. Med Arafat som ikon i ny tid, men med gammelt embetsverk.
Del 5 - Trøbbel i Arktis
Havblikk og østlig, sur vind i nord. Overgang fra far til sønn Stoltenberg, og videre til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Om Havretten og delelinje-prinsippet som ble frontet av Norge i 30 år, før det plutselig ble fraveket i møte med Putin-Russland i 2010: Da ble en ny grense i Barentshavet strukket akkurat tilstrekkelig vest - i tråd med et gammelt, stalinistisk sektorlinje-prinsipp, slik at russerne sikret seg et gigantisk gassfelt som kan være blant de aller største på verdensbasis: Fedynsky-feltet (Tidl. Hjalmar Johansen-strukturen i Barentshavet). Grenselinje-avtalen som så ble godkjent av Stortinget tas med som eksempel på Arbeiderpartiets maktspill, modellmakt og definisjonsmakt. I en konklusjon hevdes det i boken at Stortinget gjennom den forutgående proposisjonen fra Stoltenberg-regjeringen klart skulle vært orientert om de betydelige gassforekomstene som lå rett under og med ett - øst for den nye delelinjen mellom Russland og Norge.
IDEOLOGIEN I STØPEFORMEN
Historikeren og forfatteren Roy Vega peker på følgende: Vi vil aldri forstå Arbeiderpartiet og dets maktbase uten å se på ideologien i partiets bunnpanne og støpeform. Dette handler nemlig ikke bare om et parti, men et betydelig, prosessorientert maktapparat på begge sider av partiet, der toneangivende fagforeninger og ikke minst medier utgjør en ikke uvesentlig del av maskineriet. Det er nettopp ut fra denne konteksten elite-kulturene har grodd fram, og er i stand til å sette dagsordenfunksjoner og skape overskrifter over hodet på folkevalgte organer, så tett og så ofte at det bikker i retning av demokratisk underskudd.
Økende distanse til egne røtter bak en markedsteknokratisk fasade utløser voksende besvær med klar tale, forståelige visjoner og begrepsbruk - i forhold til hva stammen i Arbeiderpartiet faktisk er satt sammen av. Et imponerende antall medierådgivere og kommunikasjonseksperter forøvrig kan ikke gi nytt liv til en ideologi, en doktrine og en sosialisme som ikke har vist seg spesielt menneskevennlig - omsatt i praktisk politikk - noe sted på kloden. Forfatteren advarer, og mener fristelsene til å legge ut rene politiske maskerader bare vil øke på, samtidig som maktmennesker kjenner sin besøkelsestid. Også andre partier kan bli farget av den smattende elite-tedensen i tidens fylde, om makten ikke fordeles mer synlig og konkret ut i regioner og distrikter, bort fra en "Indre-Oslo-kultur".
Elite-tendensene har nemlig økt på, så mye at det snart kan bikke hele Arbeiderpartiet, en implosjon der det meste faller på sin egen tyngde, antyder Vega. Samtidig som alt mye skyves under den politiske radaren, skiftevis gjennom lojale redaksjoner, studio og kampanje-apparat bygd inn i velbeslåtte fagforeninger med milliardbudsjetter - der vesentlige ressurser er øremerket politiske kampanjer siktet mot den borgerlige regjeringen. I dette perspektivet er det tegn på at parti, fagforeninger og medier samkjører sine kampanjer, med god presisjon i enkeltsaker. Vi står overfor fenomenet modellmakt og definisjonsmakt, helt samtidig som vi ser det demokratiske underskuddet øker.
Sosialismen har som doktrine betraktet, og ikke minst i anvendt politikk, en klar tendens til nettopp å avle elite-kulturer der ideologien har fått skikkelig feste over noen år, og til å samkjøre sitt løp med stadig mer lojale fagforeningspamper og nevnte medienettverk.
Modellmakt vil si innflytelse på andre i kraft av en gjennomslagskraftig virkelighetsmodell som de andre tilskriver som kilde for endegyldige svar på spørsmål om et bestemt område, og som utelukker spørsmålshorisonten til alternative perspektiver og virkelighetsdefinisjoner.Modellmakt og modellmonopol omdanner virkelige dialoger til skinn-dialoger, hevder Stein Bråten, ved at den ene partens kunnskaper, erfaringer og spørsmål i større eller mindre grad blir utdefinert som irrelevant. Forfatteren, historikeren Roy Vega, tar i sin debattbok for seg Arbeiderpartiets historie i kritisk perspektiv, og viser til at fenomenet med modellmakt og definisjonsmakt ikke bare opptrer som et fast element i det teoretiske grunnlaget for den sosialitiske doktrinen, men blir enda klarere i politisk praksis. Ideologien bærer i seg oppsett for sammensmelting av parti, stat, fagforeninger og media. Slik må Arbeiderpartiet ansvarliggjøres. En kan ikke uten videre løsrive partiet fra dyrekjøpte sosialistiske erfaringer i andre land og på andre kontinenter. Like lite som partiet kan rive seg løs fra sine egne røtter og den doktrinen hele partistammen har vokst opp og ut fra. I bunnen ligger en ideologi som i sin form er ekskluderende overfor alternative samfunnssystemer og politisk opposisjon. Kort sagt, ideologien og det doktrinære aspektet åpner tidlig for elitekulturer og ikonisering av egne ledere, hevder Roy Vega. Han presiserer at boken ikke er en generell kritikk av Arbeiderpartiet som sådan, men et oppgjør med de ideologiske museumsvokterne og de aroogante elite-tendensene som partiet har fått inn over et tusenårsskifte.
Arbeiderpartiet har en strevsom ideologisk og politisk ballast, med den doktrinære sosialismen gjennom hele sitt fundament, og samtidig i rammen. Hvordan distansere seg fra sine egne røtter? På den ene siden synes partiet å ha gått helt tom for arbeidere i bevegelse på vei mot et ikke så klart uttalt målområde - den sosialistiske hverdagen. Siden målstyringen ikke er spesielt åpent kommunisert og målet ikke klart uttalt, øker avstanden til vanlige folk på, der en smattende "Indre-Oslo-kultur" opptar stadig større deler av det maktlojale bildet. Politisk og ideologisk er det selvsagt meget bekvemt, dersom en til enhver tid samtidig sørger for å ha tilstrekkelig med venner i sentrale medier, i NRK, NTB, Amedia, TV2 og så videre.
Arbeiderpartiet har utviklet en elite-kultur
andre politiske ledere senere kan arve om
det hele ikke blir kritisk og åpent fokusert
Et storvokst og kostbart byråkrati og embetsverk og ikke minst store, mektige og mer eller mindre ideologisk enøyde fagforeninger - som i tidens fylde langt på vei har smeltet sammen med Arbeiderpartiet - kjører stort sett i samme spor som tidligere, lenge etter et regjeringsskifte. Vi kan liksom se for oss det planmessige streikespøkelset lade opp til neste valgrunde i et kommunevalg, opp mot et topp-punkt våren 2017 - da det er stortingsvalg. Hvordan er det med pulsen i demokratiet i forhold til dette, dersom vi samtidig anskueliggjør spektakulære medienettverk?
Nye politikere, nye ansikter, nye stortingsrepresentanter og nye regjeringer - kan videreføre usunne elite-kulturer, rett og slett fordi de tror det skal være slik å være politiker. Ingen husker tiden da trauste Trygve Bratteli var statsminister. I Nils Kjærs skuespill, "Det lykkelige valg", sier hovedpersonen Celius om Stortinget: "Der er det godt at sidde!"
Er vi i Norge også i ferd med å komme dit at vi ikke lenger hører forskjell på politikere som snakker? I Roy Vegas bok, som i sin helhet tar for seg Arbeiderpartiets ideologiske linje gjennom Norgeshistorien, er sosiolog Stein Bråtens modellmakt-definisjon tatt i bruk, også for å få et bilde av den samtidige, sterke definisjonsmakten som er nært knyttet til nevnte elite-fenomen. Lojale medienettverk og Arbeiderparti-tilknyttede fagforeninger (med elitepreg) gjør dette mulig.
I dette kritiske bildet har Arbeiderparti-staten vist tegn på å tilranet seg ord og begreper og gjort dem til sine egne, samtidig som åpne og kritiske diskusjoner har uteblitt. Modellmakten har rådet. Hva har skjedd med dete partiet som har hatt så mange trauste ledere med begge bena på jorden? Hva stoppet opp etter profiler som Trygve Bratteli, Rolf Hansen og Odvar Nordli?
INNHOLDET I BOKEN
Del 1 - Ideologien - sosialismen og doktrinen
Karl Marx utviklet sitt sosialistiske prosjekt i en tid da folk flokket seg i fabrikker og gruveganger, med alle de sosiale utfordringer som fulgte med omveltningene under industrialiseringen i Europa. Marx var slett ikke alene om å fokusere folks arbeidsvilgår. Men han var blant dem som gikk lengst i å utvikle en hel resept og doktrine for samfunnsomveltning der "arbeiderne" snart ble gjort til viktige redskap, før fagforeninger, parti, stat og media smeltet sammen under en ny elite, som i sin maktpolitiske råskap overgikk alt det den mest kyniske kapitalist kunne klare å spekulere ut.
Lenins kupp i Russland i 1917 kom som det mest konkrete og tydeligste uttrykket for revolten Marx beskrev. Etter kort tid var det klart at sosialismen skulle introduseres gjennom voldsbruk og massiv undertrykking, der titusener døde i tvangskollektivisering og i konsentrasjonsleire. Sosialistisk praksis har senere hatt preg av elitedyrking, statsforherligelse, sentralisering og mangelfull respekt og undertrykking av politisk opposisjon. Den kommunistiske Internasjonale (Komintern) fikk sin base i Moskva, der en hel serie frontorganisasjoner og nettverk ut til en rekke land ble bygd ut. Det norske Arbeiderpartiet kom tidlig inn som medlem av Komintern.
Lenin og Stalin: Despoter som tidlig bekreftet at
naken sosialisme kan få brutale, totalitære uttrykk
"Når ideologien blender" gir et kritisk perspektiv på marxismen, som autoritær, doktrinær og metafysisk teori, preget av religiøsitet, evne og vilje til å ekskludere andre alternative samfunnsteorier og - med dette - legitimere politisk undertrykking og politisk vold der det defineres som nødvendig.
Videre om fraværet av positive eksempler fra politisk praksis: Etter hvert som sosialismen utviklet seg til totalitære terror-regimer på flere kontinenter, og tilhengerne gikk tom for gode eksempler - måtte edsvorne sosialister stålsette seg i et stadig mer religiøst preget perspektiv: En måtte ha sterk tro for å holde fast ved dette konseptet inn mot tusenårsskiftet.
Denne delen handler også om Arbeiderpartiets ideologiske reise gjennom Den kommunistiske Internasjonale (Komintern) til mellomkrigstid og importert planøkonomi fra Stalin. Norge var praktisk talt alene om å kjøre slike stive, økonomiske modeller i det frie Vest-Europa etter krigen.
Molotov-Ribbentrop-avtalen i 1939 sikret Stalin og Hitler en unik allianse som muliggjorde delvis samordnet tysk og russisk angrep på Polen og deling av landet. Samtidig ble andre verdenskrig utløst. Arbeiderpartiet som satt i regjeringsposisjon her hjemme i de dramatiske månedene og dagene før 9. april 1940 var som handlingslammet. Ignoreringen av alle varsler om et forestående angrep fra Hitler-Tyskland tilhører fortsatt en av krigens store mysterier.
Del 2 - 1940
Alliansen mellom Stalin og Hitler, Ribbentrop-Molotov-pakten - 1939-1941passiviserte Stalins tilhengere. "Dette er kapitalistenes krig" het det i kommunistisk propaganda, med sterk appell til lydhøre sosialister og passifister.
En rekke varsler om forestående invasjon i Norge i 1940 ble underslått og ignorerte, og ble heller ikke kommunisert til Stortinget. Handlingslammelse, statsminister Nygaardsvolds sammenbrudd på Hamar, manglende beredskap og stor knapphet på forsvarsstyrker, sterkt forsinket mobilisering, feil mobiliseringsordre, om den sterkt improviserte, men suksessrike senkingen av krigsskipet Blucher i Drøbaksundet, om Høyre-mannen Carl Joachim Hambros heltemodige redningsaksjon for å redde kongehus, regjering og Stortinget ut av Oslo - og om meget improvisert, men imponerende blokkering av tysk spesialstyrke på Midtskogen ved Elverum, der landets ledelse befant seg.
Del 3 - Sosialistisk etterkrigstid
Arbeiderpartiet tilbake i regjeringsposisjon i 1945. Etterkrigstid og fortsatt planøkonomi etter Stalins modeller. Ragnar Frisch som håndplukket sjefsøkonom og kommunist, bak hele oppsettet for nasjonalregnskapet. Statlig industrialisering. Mo i Rana: Det store, sosialistiske utstillingsvinduet som ble knust fra innsiden.
Med KGB som barnevakt hjemme hos statsminister Gerhardsen, med forsettelse i utenriksdepartementets avdelinger, (Data fra Mitrokhin-arkivet m.m.). Arbeiderpartiet inn i dobbeltspor med intrigemaker Einar Førde som ny sjefsideolog ved inngangen til 1980-årene. Markedsteknokratisk fasadebygging og fortsatt sosialistisk prosessorientering under overflaten. Oljen som reddet Arbeiderpartiets haltende økonomistyring gjennom 1970-årene. Restaureringsprosjektene som "Det norske huset", miljø-kampanje, multikultur-doktrine og sinnrik mediestrategi inn over tusenårsskiftet.
Del 4 - Den lange Arafat-epoken
Historien om den ideologisk ladede og uforbeholdne støtten til den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, fra 1971, da palestinsk terrorisme akselerte kraftig over landegrensene, og PLO dannet skole for flykapringer i internasjonalt luftrom, samtidig som terrorister fra en rekke land fikk spesialtrening i PLOs leire. Videre om PLOs indre struktur, totalitære komponenter hentet fra kommunisme, islamisme og ultranasjonalisme, modellering av frigjøringsbevegelser i internasjonale frontorganisasjoner, om kald krig og dunkle geopolitisk rammeverk, delegitimering av jødisk identitet, historie og rettigheter, norske kommunister på terrortrening, den fortsatte kontakten med verdens mest kjente terrorister, Oslo-prosessen, hjemlig ideologisk rammeverk, FAFO og Oslo-avtalen i fortsatt modellmakt-perspektiv. Mitrokhin-arkivet (KGB-arkiv) m.m. avslører føringer fra Moskva i PLOs og det norske utenriksdepartementets sekretariater. Med Arafat som ikon i ny tid, men med gammelt embetsverk.
Del 5 - Trøbbel i Arktis
Havblikk og østlig, sur vind i nord. Overgang fra far til sønn Stoltenberg, og videre til utenriksminister Jonas Gahr Støre. Om Havretten og delelinje-prinsippet som ble frontet av Norge i 30 år, før det plutselig ble fraveket i møte med Putin-Russland i 2010: Da ble en ny grense i Barentshavet strukket akkurat tilstrekkelig vest - i tråd med et gammelt, stalinistisk sektorlinje-prinsipp, slik at russerne sikret seg et gigantisk gassfelt som kan være blant de aller største på verdensbasis: Fedynsky-feltet (Tidl. Hjalmar Johansen-strukturen i Barentshavet). Grenselinje-avtalen som så ble godkjent av Stortinget tas med som eksempel på Arbeiderpartiets maktspill, modellmakt og definisjonsmakt. I en konklusjon hevdes det i boken at Stortinget gjennom den forutgående proposisjonen fra Stoltenberg-regjeringen klart skulle vært orientert om de betydelige gassforekomstene som lå rett under og med ett - øst for den nye delelinjen mellom Russland og Norge.
IDEOLOGIEN I STØPEFORMEN
Historikeren og forfatteren Roy Vega peker på følgende: Vi vil aldri forstå Arbeiderpartiet og dets maktbase uten å se på ideologien i partiets bunnpanne og støpeform. Dette handler nemlig ikke bare om et parti, men et betydelig, prosessorientert maktapparat på begge sider av partiet, der toneangivende fagforeninger og ikke minst medier utgjør en ikke uvesentlig del av maskineriet. Det er nettopp ut fra denne konteksten elite-kulturene har grodd fram, og er i stand til å sette dagsordenfunksjoner og skape overskrifter over hodet på folkevalgte organer, så tett og så ofte at det bikker i retning av demokratisk underskudd.
Økende distanse til egne røtter bak en markedsteknokratisk fasade utløser voksende besvær med klar tale, forståelige visjoner og begrepsbruk - i forhold til hva stammen i Arbeiderpartiet faktisk er satt sammen av. Et imponerende antall medierådgivere og kommunikasjonseksperter forøvrig kan ikke gi nytt liv til en ideologi, en doktrine og en sosialisme som ikke har vist seg spesielt menneskevennlig - omsatt i praktisk politikk - noe sted på kloden. Forfatteren advarer, og mener fristelsene til å legge ut rene politiske maskerader bare vil øke på, samtidig som maktmennesker kjenner sin besøkelsestid. Også andre partier kan bli farget av den smattende elite-tedensen i tidens fylde, om makten ikke fordeles mer synlig og konkret ut i regioner og distrikter, bort fra en "Indre-Oslo-kultur".
Elite-tendensene har nemlig økt på, så mye at det snart kan bikke hele Arbeiderpartiet, en implosjon der det meste faller på sin egen tyngde, antyder Vega. Samtidig som alt mye skyves under den politiske radaren, skiftevis gjennom lojale redaksjoner, studio og kampanje-apparat bygd inn i velbeslåtte fagforeninger med milliardbudsjetter - der vesentlige ressurser er øremerket politiske kampanjer siktet mot den borgerlige regjeringen. I dette perspektivet er det tegn på at parti, fagforeninger og medier samkjører sine kampanjer, med god presisjon i enkeltsaker. Vi står overfor fenomenet modellmakt og definisjonsmakt, helt samtidig som vi ser det demokratiske underskuddet øker.
Sosialismen har som doktrine betraktet, og ikke minst i anvendt politikk, en klar tendens til nettopp å avle elite-kulturer der ideologien har fått skikkelig feste over noen år, og til å samkjøre sitt løp med stadig mer lojale fagforeningspamper og nevnte medienettverk.
Først som sist, dette er ikke en bok rettet mot Arbeiderpartiet. Dette er en bok som går på de ideologiske linjene i partiet, som åpner for elitekultur og ukulturer helt samtidig - der en mindre forsamling på toppen til syvende og sist begynner å leve sitt eget liv, der makten alene blir til et mål. Kort sagt og skrevet: Tendenser og forløp som rett og slett parkerer trauste Arbeiderparti-folk og den delen av arbeiderbevegelsen som på en ærlig og oppriktig måte, og med stor innsats, har støttet partiet gjennom mange vanskelige perioder. Over tusenårsskiftet økte elite-tendensene på og ble enda mer synlig, som koblet mot en stivbent korrekthet fra en smattende "Indre Oslo-kultur" kan fortone seg nokså uspiselig. I tillegg kom en tendens til at Arbeiderpartiet drev sin egen utenrikspolitikk, fra Midtøsten til Arktis, der distansen mellom Stortinget og regjeringen i perioder ble betenkelig stor. Oppe i dette fikk hele det politiske landskapet et stadig tydeligere elitepreg. Hva skjedde?
Blir det riktig å legge all skyld på Jonas Gahr Støre? Nei, Arbeiderpartiets nye leder har kommet inn i den rollen han har som en konsekvens av parti-toppenes linje de siste tiårene. Om lederskiftet i det ytre kan fortone seg arrogant og elitepreget så vit at dette har sine tradisjoner - sett med kritisk blikk, speilet både i ideologi og anvendt politikk i en rekke land der sosialismen har fått fotfeste: Ledelsen blir liksom hevet over parti-apparatet, samtidig som vi ser begrepet "arbeiderbevegelse" bli så symbolsk at det rene politiske teater siger innpå. Mye av prosessen kjøres nå under den politiske overflaten, i et stort og lojalt embetsverk og byråkrati, der nye folkevalgte som har fått plass i regjeringen vil slite lenge og nokså tungt med å få gjennomslag. I tillegg kommer helt spesielle og politisk enøyde fagforeningsmiljø - som igjen har sterk innflytelse på personalpolitikken. Med andre ord: Vi risikerer at et regjeringsskifte ikke lenger gir de resultater folkevalgte har sett for seg, rett og slett fordi det ligger et særdeles stort byråkrati og turnerer prosesser fra tidligere tider - og som de gjennom en hel serie tiltak forsøker å "låse fast"i et indre politisk spill. Slik vokser modellmakten under dne politiske radaren!
ARBEIDERNE ER BORTE - BEVEGELSEN HAR STIVNET
Arbeiderpartiet er ikke helt til å kjenne igjen: Arbeideren har fordunstet, og bevegelsen det stadig er snakk om har stivnet til, over fraser og arbeider-metaforer, bak stramme slipsknuter og kokett begrepsbruk om velferd, miljø, klima, bærekraftig utvikling og egendefinert multikultur i modellmakt-perspektiv. Hjulpet av en meget godt betalt skikkelse på toppen av ett eller annet LO-forbund som forlengst synes integrert i Partiet, mellom og under valgkamper. I roten finner vi stadig doktrinen og sosialismen.
Denne boken tar rett og slett for seg den ideologiske plattformen og rammeverket, de mest brukte frasene og anvendt politikk - stadig i lyset av tilnærmerminger der modellmakt og definisjonsmakt er med i den videre kritiske vurderingen og drøftingen.
Dersom du også, som så mange andre, sitter med en fornemmelse av at det i Arbeiderparti-staten ligger/lå en elitekultur på toppen som tidvis kunne/kan opptre nokså arrogant og distansert i møte med sitt publikum, samtidig som media helt eller delvis har manglet evne eller vilje til å gå denne maktutøvelsen etter i sømmene - så finnes det faktisk forståelige forklaringsbilder knyttet til fenomenet. Dette forutsetter først og fremst at vi tar oss tid til å spore ideologien, som en rød tråd gjennom det hele. Boken "Når ideologien blender" er en god start før videre sporjakt.
Mye handler om ideologiske linjer og tidlige støpeformer, der Karl Marx - forfatteren av Det kommunistiske manifest - formet doktrinen som ble til Arbeiderpartiets grunnmur og ramme helt samtidig. Slik har ideologien i perioder blendet, hevder forfatteren, blant annet i møte med utsendinger fra Moskva. En skal ikke overdrive dette elementet, men det hører klart med i Arbeiderpartiets ideologiske reise. Følgelig har det også blitt med en del om dette i boken, der dokumenter bl.a fra Mitrokhin-arkivet er tatt med som kildemateriale.
"De ulovlig overvåkede" - var høyst lovlig overvåket,
dersom vi tar nye funn fra KGB og Stasi-arkivet med
KGB-dokumenter ble kopierte på desken i Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i kommunistpartiet i Moskva, og ofte sendt som sirkulære til Politbyrået. Summa sumarum blir dette til mange dokumenter som berører enkeltpersoner, tema, og opplegg for såkalte "Aktive tiltak - en blanding av desinformasjon og svart propaganda fra Moskva. Operasjonsfeltet til KGB ville vært snevrere om det ikke hadde vært for et visst ideologisk slektskap med historiske røtter innen Arbeiderpartiet, hevder Roy Vega.
Det er nå mulig å sammenligne data fra KGB, Stasi (Underbruk av KGB i Øst-Tyskland), arkivmapper fra den øst-tyske partilederens kontor, egne overføringsmapper fra Øst-Tyskland til Moskva), CIA og norsk og svensk sikkerhetstjeneste SAPO og POT/PST, rundt samme tematikk og persongalleri. Person-objekter ble gjerne først venner og partnere med KGB og/eller Stasi, for så å påkalle oppmerksomhet fra andre vestlige etterretningstjenester som drev kontra-etterretning ved å følge KGB-offiserer. Slik ble de flittigste aktørene snart registrerte i flere mapper og arkiver, først i øst, så i vest. For en del politiske topper i Norge opp gjennom årene gir dette et bilde som - analysert under ett - anskueliggjør reell innflytelse fra Moskva og KGB i flere små og større politiske prosesser. KGB både stjal/stjeler informasjon og operasjonaliserte egne desinformasjonskampanjer og "Aktive tiltak" (Etter 1991 kalt "Støttende tiltak").
NÅ:
Stasi-dokumenter med samtidige
KGB-dokumenter om samme sak
UTDRAG:
Overvåkningsrapport fra Norge:
8 sider om Einar Førde og KGB..
UTDRAG:
Overvåkningsrapport fra Norge:
8 sider om Einar Førde og KGB..
Ovenstående rapport-side er bare et lite utdrag som illustrerer hvor nært Arbeiderpartiets Einar Førde faktisk hadde kontakt med sine partnere i KGB. Hvorfor ble ikke dette materialet forelagt Lund-kommisjonen som skulle granske norske sikkerhetstjenester? Det dreier seg om modell- og definisjonsmakt, hevder forfatteren. Noen ønsket åpenbart ikke at denne type stoff skulle på bordet. Det handlet om makt og avmakt helt samtidig. I forlengelsen av dette kan det også stilles spørsmål ved det materialet fra KGBs arkiv som knytter seg kodenavnet "Dan" som igjen kan knyttes til Knut Løfsnes. Han fremstår som KGB-agent gjennom flere tiår; og siden samme mann har vært SV-leder Berge Furres partner gjennom svært mange år, rakner egentlig svært mye under vignetten "ulovlig overvåkning".
Roy Vega viser samtidig til at AKPs Peder Martin Lysestøl, som i en tidlig fase befant seg omgangskretsen til Knut Løfsnes og Berge Furre - hadde den senere så kjente forfatter, Jan Guillou, som sin partner i Stockholm. I 2009 kom det fram at Guillou arbeidet som betalt KGB-agent under daværende KGB-resident Evgeni Gergel i Stokholm. Dette, samtidig som de to etablerte fast kontaktnett til noen av verdens aller mest kjente terrorister i PLOs leire og andre kontaktpunkt i Midtøsten. Igjen: Begrepet "ulovlig politisk overvåking" henger i en tynn tråd, ut fra meget godt dokumenterte opplysninger.
Roy Vega viser samtidig til at AKPs Peder Martin Lysestøl, som i en tidlig fase befant seg omgangskretsen til Knut Løfsnes og Berge Furre - hadde den senere så kjente forfatter, Jan Guillou, som sin partner i Stockholm. I 2009 kom det fram at Guillou arbeidet som betalt KGB-agent under daværende KGB-resident Evgeni Gergel i Stokholm. Dette, samtidig som de to etablerte fast kontaktnett til noen av verdens aller mest kjente terrorister i PLOs leire og andre kontaktpunkt i Midtøsten. Igjen: Begrepet "ulovlig politisk overvåking" henger i en tynn tråd, ut fra meget godt dokumenterte opplysninger.
MITOKHIN-ARKIVET BEKREFTER INNFLYTELSE FRA KGB OG MOSKVA
Funn i ulike KGB-arkiver, ikke minst Mitrokhin-arkivet i Storbritannia, aktualiserer kritisk fokus på Arbeiderpartiets føringer. Nå dreier det seg slett ikke om konspirasjonsteorier: Flere av parti-toppene har hatt KGB som regulære partnere, og har arbeidet som "konfidensielle kontakter" og agenter i flere år. Bildet forsterkes i det vi ser hvor sterke føringer KGB samtidig har hatt i sekretariatene i det norske utenriksdepartementet over en lang tidsperiode på flere tiår. I boken problematiseres "Oslo-prosessen" i lyset av faktiske funn i Mitrokhin-arkivet: Nøkkelpersoner rundt Arafat, som var faste kontakter for utsendinger som Thorbjørn Jagland, Thorvald Stoltenberg og Terje Rød-Larsen - arbeidet for KGB. Dette gjelder blant annet Arafats nærmeste rådgiver og sekretær gjennom mange år, Hani al Hassan. Han var KGBs mann i mange år under kodenavnet "Gidar". Det samme var Fathi Arafat, Rød-Larsens faste kontakt, i følge KGB-avhopper Oleg Gordievski.
Thorbjørn Jagland, Jonas Gahr Støre (i bakgrunnen),
Yassir Arafat og Bjørn Tore Godal, i "Oslo-prossen".
I en parallell prosessorientering på flanken, finner vi SVs kannestøpere Knut Løfsnes og Berge Furre, som spesielt konsentrerte seg om det sikkerhetspolitiske feltet i mange år, først som en fraksjon av Arbeiderpartiet. Sporene etter de to blir rett og slett for tydelige til at de to neppe kan beskues med kritisk, historisk blikk uten at de tette forbindelsene med KGB og underbruket Stasi er med. Se og lær mer om KGBs historie ved å klikke HER.
Ideologien ligger i utgangspunktet som en nokså hardpakket doktrine, og gir kritisk sett lite rom for alternative forklaringsmodeller og løsninger, og som i anvendt politikk på flere kontinenter har utartet til diktaturer, der et sterkt sentralisert parti-apparat langt på vei har blitt til det samme som statsmakten. Over tid har Arafat-epoken i Arbeiderpartiet blitt til det forfatteren eksemplifiserer som modellmakt. Det har nemlig ikke vært noe rom for kritikk eller forslag til alternative løsninger. Underveis ser vi at våre akademier og media har sviktet i det som naturlig skulle vært en kritisk tilnærming, blant annet i møte med det politiske maktspillet som har foregått blant en håndfull aktører. For sikkerhets skyld ble arkivet knyttet til Oslo-prosessen stjålet fra utenriksdepartementet, da noen få sjeler bad om å få lete i arkivmappene. En av dem som spurte om innsyn var Roy Vega.
MARKEDSTEKNOKRATISK FASADE - MASKERT IDEOLOGI
Som boken viser har det i tidens fylde kommet en markedsteknokratisk fasade som igjen har åpnet for ny elite med stramme slipsknuter og prosjekter på toppen, der makten alene tidvis synes å være et forlokkende mål i seg selv. Dette den sterke elitetendensen som ideologien i bunnen nettopp åpner for - forbeholdt de virkelig innvidde, stadig over en ideologi der en kan skimte en halvreligiøs tro på midler og mål. Samtidig ligger ideen om den korporative stat, med usedvanlig lojale fagforeninger og sentrale medie-redaksjoner inne i rammen. Vil vi oppleve en forandring på dette under en borgerlig regjering?
Parti, fagbevegelse, stat og media smelter sammen
Veldig mye av tankegodset er forlengst sendt inn i byråkratiet og sitter samtidig inn i veggene i departementer og direktorater. Det store kollektivet, de identitetsløse, monotone massene i bevegelse under statens merke, der nasjonale grenser ikke betyr noe; sosialismen er grenseløs. Men den er grenseløs også i sitt råe maktspill der systemene har fått utfolde seg over tid, med tvang og undertrykking og stadig mer direkte og indirekte mediekontroll og propaganda.
Arbeiderpartiet i Norge har slektskap til autoritære og totalitære systemer. Partiet hadde slett ikke vært det samme uten det store, gratis oppløftet som ligger i fagforeningskontingenter og relaterte, kollektive partimedlemskap. Samtidig har toneangivende deler av LO-forbundene - og kanskje spesielt Fagforbundet - smeltet sammen med Arbeiderpartiets sterke venstreside, og utgjør nå helt samtidig en vesentlig del av det økonomiske grunnlaget for partiets valgkamper og større (medie)kampanjer forøvrig.
Medienettverkene er kraftige: NRK og Norsk Telegrambyrå (NTB) er gjerne og ofte fyrlykter som responderer raskt, i kombinasjon med Amedia (Tidl. A-pressen). Sistnevnte råder i dag over 100 aviser over hele landet. Nok til å sette en rekke politiske dagsorden-funksjoner i flere store saker, over hodet på folkevalgte politikere. Igjen: Det handler om betydelig modellmakt og definisjonsmakt.
Den røde tråden i boken "Når ideologien blender" er strukket fram og tilbake gjennom Arbeiderpartiets ideologiske historie og politiske reise, med spesiell fokus - og en rekke eksempler - på maktkonsentrasjon, modellmakt og definisjonsmakt som funksjon av den sosialistiske doktrinen. Forfatteren viser til teori og praksis - der parti, stat, fagforeninger og medier stadig smeltet sammen til en elite. Dette fenomenet, som gjenkjennes i en rekke sosialistiske land, har ofte blitt til en ukultur som gjennom historien har gitt betydelige demokratiske underskudd og der store deler av den politiske prosessen skyves inn i et stadig større byråkrati og embedsverk, som forlengst har fått låste rammer og premisser gjennom modellmakten.
MED RØTTER I KOMMUNISMEN
I dette kritiske perspektivet finner vi at Arbeiderpartiet har sine røtter i kommunismen, designet av Karl Marx og noen av hans venner, der det Kommunistiske manifest nokså ubeskjedent ligger i bunnen. Dette er røtter som Arbeiderpartiet har strevd med å distansere seg fra, siden statsforherligelsen, maktkonsentrasjonen, planøkonomien og sammensmelting av parti, stat, fagforeninger og media ligger såvidt tungt inne både i marxistisk tenkning og i prosessorientert modellering. Dette fenomenet finnes i en rekke land der sosialismen har fått godt feste over tid.
UNDERTRYKKING OG INTOLERANSE UNDER SOSIALISMENS FANER
I flere land og regioner har folkemord og terror, samt legitimering av terrorisme som politisk uttrykk, blitt en tragisk konsekvens av det sosialistiske uttrykket. Dette, stadig under taktfaste marsjer og paroler om arbeidere og klassekamp, under blodrøde faner. I dette totalitære bildet blir nasjonalsosialismen (nazismen), fascismen og islamismen til variabler i samme doktrinære, anti-demokratiske ramme. Jødehat og forfølgelse av annerledes tenkende er også fellesnevner i dette perspektivet. Slektskapet mellom Stalin, Hitler, Mussolini, Pol, Pot, Arafat og islamistiske ledere betydelig, hevder Vega. Han viser til multikultur-doktrinen i modellmakt-perspektiv (Iht. sosiologen Stein Bråtens definisjon), der kritikk mot Arbeiderparti-statens integreringspolitikk blir forsøkt snudd til uttrykk for "rasisme", helt konsekvent og ukritisk.
Statsledere i land som Storbritannia, Frankrike og Tyskland har i entydige uttalelser forlatt multikultur-doktrinen, med henvisning til negative erfaringer i praktisk politikk: Økende spenninger og ikke minst sosiale utgifter har bidratt til reversering i store europeiske land som i utgangspunktet har hatt langt større forutsetning for å ta i mot store innvandringskvoter enn Norge. Men doktrinen oppe i dette har her hjemme blitt til nok et eksempel på modellmakt og definisjonsmakt i Arbeiderparti-staten, som ikke bare bidrar til politisk polarisering, men også demokratisk underskudd og økende sosiale spenninger. Marginale utgrupper som driver hets av muslimer døgnet rundt har retorisk blitt generalisert til alle kritikere av Arbeiderparti-statens integreringspolitikk. En politikk som i dag lever videre på dypet i embetsverket med rammer og rutiner som det vil ta flere år å endre.
MULTIKULTUR-DOKTRINE SOM RESTAURERINGSPROSJEKT?
TNS Gallup utførte en meningsmåling for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) for tre år siden, publisert i VG, 7. juli 2011. Av de spurte svarte hele 53,7 prosent at utsagnet "Vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge" passer helt eller ganske godt med deres egen oppfatning. Samtidig mente 48,7 prosent at integreringen gikk ganske eller meget dårlig. Noe som representerer en økning på 12% siden 2005.
Før eller siden bør en innse at det råder sterke følelser ute blant folk, knyttet til en integreringspolitikk som ikke virker spesielt overbevisende, kritisk sett. Noen legger ut nokså filterløse uttrykk på Facebook-grupper, som ikke bare kan stemples ut som rølpete, ekstremistisk og rasistisk. Det hele inngir et signal om et sosialt trykk der ute, om ikke alle utviser like god folkeskikk i sosiale medier og i avisenes digitale kommentarfelt.
Multikultur-doktrinens stadig mer innbitte forsvarere bruker rasisme-stempler som retorisk sperreild og slegge mot kritikere som i tur og orden har blitt avfeid for det som i et makt- og hegemonispill blir refortolket som uttrykk for fremmedhat, islamofobi og rasisme. Dette, selv om den saksorienterte kritikken i sin helhet er rettet mot Arbeiderpartiet, en importert politisk doktrine og en intensiv prosess knyttet til integreringsopplegg som ikke synes å fungere i praktisk politikk. Faren for segresjon og sosiale konflikter begynte å bli stadig mer synlige, samtidig som de sosiale konstnadene meldte seg. I sin konsekvens kunne det hele ramme innvandrere som stadig blir mer isolerte over lang tid, både i de større byene og ute i distriktene. Med de sosiale følger dette kan få for nye generasjoner. Kritikken som kom var ikke rettet mot innvandrerne som sådan, men mot politikere. Like fullt ble kritikken stemplet som rasisme. Nå kom en politisk polarisering som gav næring til ekstremister i alle leire.
Ved bevisst å bryte ned skillet mellom saklig, politisk kritikk av gjeldende integreringspolitikk og mer marginal kritikk av innvandrere og muslimer som sådan, har åpen debatt blitt betydelig vanskeliggjort. Terskelen for rasisme-stempler har vært lav, spesielt i redaksjonene. Slik har den ekskluderende modellmakten og tilhørende definisjonsmakten blitt styrket hos multikultur-doktrinenens riddere også i dette perspektivet, fastslår Vega. Han viser til at multikultur-doktrinen, som forlengst er forlatt i Storbritannia, Tyskland og Frankrike, synes å ha kommet stadig sterkere innpå som ett av flere restaureringsprosjekter i regi av Arbeiderparti, som på sin side synes å ha gått tom for ideer og visjoner, med manglende fornyelse inn over et tusenårsskifte.
IDEOLOGISK SLEKTSKAP
Etter hvert som arkivene åpner seg blir Arbeiderparti-toppenes stadige forbindelser med den russiske etterretningstjenesten KGB til et såvidt markert trekk over tid, at det hele nok må sees som en funksjon av det felles doktrinære slektsskapet og tankegodset som ligger hardpakket og støpt inn i fundamentet under partiet. I det ideologiske perspektivet kommer en dannelseslære der KGB blir nokså uproblematisk innad i Arbeiderpartiet. Men Mitrokhin-arkivet avdekker såvidt høy frekvens av kontakt med KGB over tid, at det holdt opp mot andre data, får et omfang som gjør at vi må anta at det hele - prosessene med "Aktive tiltak" fra Moskva - har påvirket norsk politikk på flere områder. Slik blir KGB skrevet inn i Arbeiderpartiets historie, stadig etter en ideologisk linje og plattform som peker langt tilbake i tid.
Sosialismen har ikke blitt spesielt salgbar inn mot et nytt årtusen, etter at Berlinmuren gikk ned i 1989. Selv med forsøk på å maskere og - offisielt - distansere seg fra de ideologiske røttene og grunnmuren i eget byggverk, ligger slagghaugene fra ideologiske tankesmier såvidt markerte i landskapet at det fortsatt påvirker bevegelsen; en bevegelse som nødvendigvis fortsatt må ha retningsanvisninger og mål, påpeker forfatteren.
Berlinmurens fall gav nok en tapt dimensjon i den sosialistiske leir. Et stort sosialistisk eksperiment hadde falt, midt i Europa. Senere kom det til et taktskifte i Moskva, men dinosaurene tasset snart tilbake til Kreml, mens verden så på Gorbatsjov og Jeltsin. Norge la ned sine forsvarsanlegg. De som mente denne prosessen var farlig historieløs ble ikke hørt. Modellmakten og definisjonsmakten rådet grunnen. Så langt har ingen gått inn i slike prosesser for å finne hvem som egentlig hadde styringen, og hvordan målstyringen egentlig var. Hvem visste - når - hvilke militærleire og baser som skulle fjernes? Finnes det kostnadsoverslag?
KGB-mannen Viktor Grusjko gikk helt til topps og
ble general i KGB etter sine lange opphold i Norge.
Her sammen med Werna Gerhardsen på vei til som-
merleir i 1956. V. Grusjko ble senere nestsjef i KGB.
KGB-offiserer var ofte med på turer i skog og mark.
Her på ett av flere slike turer med familien Gerhard-
sen. Også Thorvald Stoltenberg fulgte tidlig opp en
naiv og privat kontakt med KGB, fra og med 1966.
Til høyre i dette bildet sitter Jevgeni Beljakov, som
hadde et nært forhold til Werna Gerhardsen over år.
Sitatet under her er hentet fra et fyldig notat fra Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet, datert 1. november 1955:
«Werna Gerhardsen har
fortalt mye om turen til USSR i 1954, og hun har endret Einar Gerhardsens syn
på USSR – det går ikke en eneste kveld uten at Werna snakker positivt om USSR,
hun har stor påvirkning på sin mann».
FRAM OG TILBAKE FRA IVAN DEN GRUSOMME
I boken "KGB fra innsiden", av Christopher Andrew og Oleg Gordievski (Cappelen, 1990) var de vel 6000 første styrkene i det politiske politiet i Russland kledd i svart. Dette spesielle terror-politiet kom på plass allerede under Ivan den Grusomme. De red på svarte hester og ble først kalt “Opritsnina”. Dette politiet skal ha blitt grunnlagt i 1565. Ivan var selv den aller første storfyrste av Moskva som ble kronet som tsar. KGB som kom på plass etter Lenins kupp (Den russiske revolusjon) i 1917, administrerte de grusomme GULag-leirene der over 50 millioner mennesker kan ha mistet livet fram til 1990. Dagens leder i Russland, Vladimir Putin, har kommet til makten gjenno KGBs apparat, og dette utgjør fortsatt Putins maktbase den dag i dag. KGB forkortes i dag FSB og SVR (Utenlandsetterretningen). Av spesiell interesse fra norsk side er de mange "Aktive tiltak" som har blitt kjørt i KGB-regi for å påvirke den politiske beslutningsprosessen innenfra. Slike tiltak har overlevd inn i en ny tid, etter at spesialavdelingen "Arktisk gruppe" kom på plass i avdelingen for politisk etterretning i den russiske ambassaden i Drammensveien i Oslo.
Thorvald Stoltenberg kan ikke snakke seg bort fra
en like lang som naiv kontakt med KGB-personell
Det foreligger dokumenterte dokument-detaljer om Thorvald Stoltenbergs alt for tette kontakt med KGB-offiseren Vasili Toropov fra og med 1966-67, først gjennom en tett møteserie i en leilighet i Martin Linges vei 29 ved gamle Fornebu. Dette, med fortsettelse i en rekke år i noe som etter hvert ligner sterkt på et slags politisk parnerskap med flere KGB-offiserer - fulgt av flere konfrontasjoner og konflikter med norsk sikkerhetstjeneste i bakkant, som er utlagt i Vegas bok. Han viser også til at Mitrokhin-arkivet (KGB-arkiv) nevner en spionring i utenriksdepartementet, ut over det som kan knyttes til Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt. Ut fra dette kan en del større saker som utenriksdepartementet har hatt befatning med sees langt mer kritisk, med tanke på reell innflytelse fra Moskva. Og nå dreier det seg om harde fakta i eksisterende kildematerialer, påpeker Vega.
Roy Vega hevder KGB-forbindelsene til Thorvald Stoltenberg representerer en vond arv fra Einar Gerhardsen-perioden, der en uheldig kombinasjon av ren naivitet, ideologisk slektskap og uklare grensesettinger kan ha sladdet over helt inn til nye norsk-russiske føringer i Arktis. At Stoltenberg senior ut i 1980-årene etablerte nærmere kontakt med en høyere tjenestemann i den militære etterretningstjenesten som selv var medlem av Arbeiderpartiet fra 1960, og som også befant seg i Arbeiderpartiets sikkerhetspolitiske utvalg fra 1973 - forandrer ikke noe på de nevnte realitetene, fremholder Vega. Han sammenholder harde data fra flere øst-arkiver, inklusive Mitrokhin-arkivet, knyttet til enkeltpersoner i Arbeiderpartiet, SV og AKP (m-l) med avleggere også i Unge Venstre. - Det er ennå veldig mye materialer som ikke er tilstrekkelig sortert og bearbeidet til at det er egnet for publikasjon, presiserer forfatteren av "Når ideologien blender".
Vedkommende som i 2011 skrev den mest toneangivende, lojale biografien om Arbeiderpartiets tidligere leder, Jens Stoltenberg, finnes i Stasi-arkivet under kodenavnet "Spitze". Et kodenavn vedkommende fikk samtidig som han gikk inn i sekretariatet hos utenriksminister Knut Frydenlund i 1974, der Thorvald Stoltenberg også befant seg. "Spitze" var i mange år redaktør og direktør i Norsk Telegrambyrå (NTB). Blant de mest interessante aktørene i SVs støpeform er KGB-agentene bak kodenavnene "Khig", "Gel" og "Dan", og ikke minst "Martin" som sentral sekretær på statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtlands statsministerperiode: Tettheten av slike elementer handler også om ideologi som blender, hevder forfatteren, som navngir Berge Furres mangeårige partner, Knut Løfsnes, som den klart sterkeste kandidaten til å fylle KGB-agenten "Dan" sin rolle. Og med dette blir Furre og Løfsnes høyst lovlige overvåkningsobjekter, helt i tråd med de samtidige politi-instruksene, i følge Vega. Han påpeker i sin bok at Berge Furre og Peder Martin Lysestøl er blant dem som bør levere tilbake penger som er utbetalt som erstatning for det de tidligere hevdet var "ulovlig overvåking".
"DET NORSKE HUSET"
I håp om å hjelpe den ideologiske pakken videre inn over tusenårsskiftet har tematiske oppsett fått maskeradepreg, fra institusjonaliserte miljø-metaforer, "Det norske huset" (Jagland), en tilsynelatende udefinert multikulturalisme og en globalisme slik Marx og den Sosialistiske Internasjonale helst ser land og landegrenser. Ved å fylle slike modeller og begreper med maskert og dandert ideologisk og retorisk ladet innhold har Norge stadig blitt mer ensrettet der begrepet "velferdsstat" har blended av for kritisk tenkning, med kostnadsnivå så høyt at det meste av landbasert industri er parkert.
Det var ikke lett å forstå hva Thorbjørn Jagland, Bendik
Rugaas og Terje Rød-Larsen egentlig mente med - " Det
Norske Huset", nok et sterkt teoretisk prosjekt med islett
av elite-preg, den korporative stat - og mer modellmakt..
I det ytre presenteres det hele ofte som kampanjer for solidaritet, velferd og miljø, gjerne ut fra hippe ide-baser og halv-åpne tankesmier. Men i realiteten er tankene gjerne ferdigtenkte: Premissene for nytenkning gir rett og slett ikke gir rom for reell fornyelse og ny tenkning. Å løsrive Arbeiderpartiet fra dets ideologiske røtter kan samtidig fremstå som et alt annet enn troverdig prosjekt i velgernes øyne, og faren for nye maskerader er reell nok. Det er denne ideologisk ladede plattformen som muliggjør en kultur der pamper med stor "P" rett og slett overtar styringen. I dag bør LO-forbundenes ledere også måles på verdiskalaen ut fra årlig brutto gasje (inkl. frynsegoder), samt arealene på sine meget romstore leiligheter i og rundt Oslo. Vi øyner igjen klare elite-tendenser.
FRASER OG HJELPE-BEGREPER
Roy Vega påpeker videre at kritiske blikk på Arbeiderpartiets egen historie og ideologiske linjer og føringer i tiår etter tiår, avslører en lysende rød tråd som hjelper oss til å øyne partiets store utfordringer inn i et nytt årtusen, der både arbeideren og bevegelsen har blitt forslitte symboler og metaforer i en prosess mot mål som blir liggende inne i en rosenrød tåke. Trangen til fornyelse meldte seg. Men fortsatt er det meste bygd på en grunnmur uløselig forbundet med sosialismen, slik Karl Marx skrev ut resepten.
Nye hjelpe-begreper som "velferdsstaten", "mangfold", "dialog" og "likhet" er hengt opp på fasadene. Problemet er at sosialistiske samfunn slett ikke bærer i seg eksempler på at slike begreper og uttrykk fylles med reelt innhold der mennesker lever og ånder. Tilsvarende finner vi at det var en masse "fred" rundt de mange millioner som døde i GULag-leire i det russiske imperiet, og i Hitler-Tysklands konsentrasjonsleire, forteller Roy Vega.
Det lå tett med konsentrasjonsleire over hele det russiske imperiet som med sine uhyrligheter klart konkurrerte med Hitler, men han fikk ikke så lang tid på seg som KGB og russiske ledere. Den likheten Partiet og KGB ville ha krevde betydelig politisk ekskludering og internering av annerledes tenkende.
Det var, mer enn noe annet, det sosialistiske system - doktrinen - som bidro til maktgrunnlaget og det å rettferdigggjøre det KGB-administrerte folkemordet i Russland. Over 50 millioner kinesere ble ofret på revolusjonens alter av Mao.
Igjen må vi forutsette at det er en sammenheng mellom teori og praksis, og nettopp her øyner vi sosialismens og Arbeiderpartiets utfordringer inn en ny tid: Hvordan distansere seg fra den sosialistiske doktrinen og sosialismens historie, livet i øst for Berlinuren og KGB, uten samtidig å sage av sin egne røtter?
Vi kan trekke den slutning at ord må fylles med meningsinnhold. Freden i GULag-systemet eller i Holocaust gav ingen reell fred. Dersom vi i for stor grad overlater de videre definisjoner til andre som ikke vil oss godt, kan vi til syvende og sist dø av unnfallenhet, likegyldighet og historieløshet.
Et annet eksempel på usunn modellmakt er knyttet til den lange Arafat-epoken i Arbeiderpartiet: Den særdeles rause, norske utdelingen av milliardbeløp til Yassir Arafats administrasjon opp gjennom årene er spesiell. Det hele bidro til å gjøre mannen til ett av verdens klart rikeste menn, nest etter britiske dronning Elisabeth. Dette blir til et annet eksempel på modellmakt og definisjonsmakt som forfatteren belyser i sin Midtøsten-del av boken, der norske medier også blir kritiserte for sin mangel på kritisk tilnærming.
MANGEL PÅ ARBEIDERE - MANGEL PÅ BEVEGELSE
Å holde opp en arbeiderbevegelse under blodrøde faner på et slikt grunnlag i en ny tid kan lett bli anstrengt. Fraser, slagord, metaforer og modeller blir ikke lenger forståtte. Slik tiltar samtidig farene for rene politiske teatre, for nye karrierestormere som først og fremst er ute etter stadig makt og maktspillet alene. Slik er kombinasjonen sosialitiske røtter og rått maktspill over og under den politiske radaren noe som bidrar til at modellmakten og definisjonsmakten har est ut over i et fortettet medielandskap der NRK, NTB, Amedia og endel Oslo-redaksjoner ut over dette - snart kan betraktes som Arbeiderparti-statens fremste beskyttere. Kritiske analyser i dette perspektivet kan ikke hentes ut bare ved å se hva faktisk media får med seg, men også hva som helt konsekvent velges bort. Roy Vega etterlyser langt mer kritisk fokus på den rådende ideologi og tilhørende mentalitet som forsatt kverner under Arbeiderpartiet og (for) nært relaterte fagforeninger og medienettverk.
Veldig rask levering. 306 sider. Bestill boken hos Haugenbok.no:
FORSVARS- OG SIKKERHETSPOLITISK NØLING
Delelinjen ble strukket akkurat tilstrekkelig vest
til at det store gassefeltet Fedynsky - ble russisk
Boken "Når ideologien blender" har en dokumentasjonsdel der modellmakten etter hvert ble så svulstig at grunnleggende data om særdeles store olje- og gassforekomster i Barentshavet synes å ha blitt unndratt Stortinget, da avtalen om ny Delelinje-avtale skulle behandles og godkjennes i 2010-2011. Det hevdes i Proposisjon 43S (2010-2011) til Stortinget at Norge hadde lite kunnskap om om eventuelle petroleumsressurser i det aktuelle området. Det er helt uriktig, i følge Vega, som på sin side legger frem fyldig dokumentasjon på det stikk motsatte: En rekke kilder som var godt kjente for daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og statsminister Jens Stoltenberg påviser betydelige potensialer for gassforekomster i området som ble direkte berørt av grenselinjen. Dette gjelder spesielt informasjonen om de meget store potensialene i Fedynsky-feltet, som i det stille havnet på russisk side av den nye grensen i havet. Vega reiser tvil om holdbarheten i Stortingets behandling.
Delelinje-avtalen: Eksempel på modellmakt
Boken forelå i en foreløpig ebok-utgave i 2013, som så ble utviklet videre - og fikk kjøtt på bena - i en papirutgave. Denne ble ferdig primo desember 2014, og lagt ut for salg fra og med 15. desember 2014, først hos landets kjappeste nettbok-handel, Haugenbok.no:
Metabook Publishing er et internasjonalt forlag. Boken kommer også ut på engelsk, tilpasset og redesignet for et internasjonalt marked.
Forfatter Roy Vega treffes på email: roynorvega@gmail.com
 |
| http://www.na24.no/article3671924.ece |
http://www.na24.no/article3671924.ece
